Nordstafett; dikt 3

Så nå har nordstafetten nådd meg. Huff.

Egentlig hadde jeg lyst til å kåre Esquil som Norges verste blogger og intervjue ham. Men ikke bare hadde det blitt feil (jeg tror nemlig ikke at han ER Norges verste blogger) men dessuten er det verdens poesidag i dag. Så da får dere holde dere for ørene og lukke øynene mens diktene galloperer nedover siden her. (3 stykker, i tre forskjellige poster)

Når det nå er sagt så syntes jeg at jeg må understreke at utfordringen ikke sa noe om kvalitet, rytme, lengde eller form. Den sa ikke at det måtte være nye dikt eller tradisjonelle dikt eller nyskapende dikt. Den sa egentlig veldig lite.

Vel. Jeg skriver ikke ofte dikt, men det hender at jeg har prøvd. Du har nå valget mellom å gå til en annen blogg eller å lide deg gjennom resten.

For å gjøre det ekstra spennende for oppdragsgiver har jeg redigert denne fra sist han så den. Haha.

Men først; fakkelen går videre til Rambukk. Siden det er poesidag syntes jeg han skal skrive en ode til en medblogger og at den skal inneholde minst fem vers og refreng.

Triumfvinger

På toppen av Arc de Triomphe
kvesser de første klumpene seg
under huden
klar til penetrering

og under skyene trekker jeg pusten for det som
må komme;

en våt ettermiddag
forlater du meg i regnet
for en politidame du treffer
på et unisex i Paris.

Jeg husker da vi krøp på gulvet
på jakt etter din venstre
kontaktlinse (vi fant den aldri)
og måtte lede deg hjem til hotellet
men denne har kvaliteter jeg ikke kan måle meg med
som håndjern, uniform og

jeg kjenner klumpene ryggen
trenge seg gjennom
utveksten er svart og
små striper blod renner
ned ryggen.

Siste natten før du pakker sover jeg på gulvet.

Innimellom
ser jeg dere, hånd i hånd på gaten.
Jeg kan gjenkjenne skuldermusklene dine
på tolv meters avstand

bakfra
ovenifra

I seks dager bor jeg på toppen av Arc de Triomphe der
smertene i ryggen vokser seg ferdig. Jeg er lettere. Større.

I trettende etasje, rom nummer tre
har hun etterlatt seg en eim av fransk parfyme. I sengen
min. I dusjen. Hun har dusjet i fransk parfyme og gått.

Av og til
tar jeg deg i å snuse inn lukten av
Chanel fra puten hun sov på, mens ordene dine sier
du savner meg.

Det er da jeg rygger ut vinduet,
skriket ditt synger og jeg flakser med vingene
svarte, lange.

Jeg flyr.