Boktag

Oida. Alt jeg ikke vet. Som at jeg har blitt tagget av Randi. Og til og med for flere dager siden. (Og dette er tredje posten min i dag, men slik er det når man er hjemme med feber om helgen. Litt må man unne seg. Som blogging og sjokolade),

Så slik er gamet;

Plukk opp nærmeste bok
Åpne den på side 123
Finn femte setning.
Post de neste tre setningene.
Tag fem personer, og fortell hvem som tagget deg.

Problemet er et at jeg har en bok med lange setninger. Spesielt på side 123. Side 123 har to halve setninger som neste fyller hele siden. Så jeg går fra setning

" He did not look much like Fat Charlie. He was darker, and he was smiling as if he was amused by everything - deeply, dangerously amused.
"I am Fat Charlie," said the man. "

Boken er Anansi Boys, skrevet av Neil Gaiman. Si at du kjenner ham, du må vel kunne si at du kjenner ham eller kjenner til ham i det minste om du ikke leser bloggen og sånt... Har du lest American Gods anbefaler jeg Anansi Boys. Og har du lest Anansi boys, men ikke American Gods, så anbefaler jeg at American Gods er den neste du leser.

Det hjelper om du ikke er allergisk til fantasy, forresten...
Og listen kan forsette. For om du liker American Gods, kan det godt være at du liker
Good Omens.

Og så videre.

Denne taggen handler forøvrig ikke om å liste bøker. Jeg må også tagge noen.
Og jeg tagger Tina, Eskil og Minneapolise. Tre er et lucky nummer, så jeg velger ikke nummer fire og fem.

Men du må gjerne svare likevel om du leser dette!

Jeg vil..

En blokkfløyte, klarinett og saxofon senere, og jeg spør meg selv

hvorfor valgte jeg ikke cello?!

DET hadde vært saker det!

Visdom fra Tsjekkia

I Tsjekkia lærer vi mye rart.

Som at om du stopper utenfor en Western Union for å sjekke valutakursen tar det max 45 sekunder før noen sniker seg opp ved siden av deg og spør
"Hvor er du fra? Liker du Praha? Trenger du penger, skal vi veksle?"

(Dessuten er jeg overbevist om at mannen med den lyseblå pashminaen følger etter meg. Han er overalt. Som regel ved min venstre side, ca to skritt bak meg, og nei, jeg vet ikke hva han heter, eller hvem han er, og nei, det er ikke ham jeg er gift med, og han jeg er gift med forstår heller ikke hva mannen i den blå pashminaen driver med).

Som at beboerene ikke liker det når russiske turister parerer gatene med store, kommunistflag, hammer og sigd rundt midnatt etter de har drukket kanskje litt for mye Becherovka.

Som at øl er billigere enn vann, og at priser generelt sett ikke ser ut til å være logiske i forhold til hverande. Øl koster oss kanskje 33 Czk, en flaske vann rundt 50. Vi vet ikke om det er vann som er overpriset eller øl som er under. Men vi forstår det ikke. Selv etter fire dager.

Hotelletrommet vårt har tydeligvis vært en leilighet før, og bærer sterke likhetstrekk med bygningene jeg besøkte i Budapest, som var bygget under kommunismen. Det føles rart å bo i en eks-leilighet med så tydelige spor etter det som var. Pregene er der enda, og jeg lurer på hvor lenge de kommer til å vare.

På puben ovenfor hotellet ser vi dette skiltet.

Snapshot fra arbeidslivet: 1

"Hei, Rigmor du er.... norsk, er du ikke?"
"Jo"
"Jeg lurte på om du kunne hjelpe meg med en ting?"
"Hva da?"
"Oversette denne teksten til svensk".

Ns guidete turer - nå også i Praha

"Ns guidete turer. De er lengre enn du tror"

Ta med
Sko (helst flere par)
God tid og
Godt humør.

Og så begynner vi.

Ns reiseparlør:
"Det er ca ti minutter unna" - "Jeg tror det er ca ti minutter unna, men det kan godt være at disse ti minuttene er nærmere førti minutter i virkelig tid."

"Det er ikke langt unna nå" - "Det må være et eller annet sted her i nærheten."

"Hvor vil du gå?" - "Jeg har gitt opp å finne stedet vi skulle til".

"Vi du ta en kopp kaffe?" - "ok så du trodde jeg VISSTE hvor vi var, og nå er du gretten med hoven ankel, men du liker kaffe så kanskje det er på tide med
et lite stopp?"

"Det er rett rundt hjørnet" - " Det er enten opp denne gaten til venstre eller så er det ned og til høyre..."

"Hvor er elven?" - "Det finnes alltid en elv. Elver er fine å navigere fra."

"Nei vi har ikke gått oss bort!" - "Vi har jo et kart, jeg vet bare ikke hvor vi er på det".


Verdt å vite
Enkelte ting turguider skriver om er en myte. De finnes ikke og du kan riskikere å kaste bort en halv dag på å lete etter dem.

Sandaler i regn er kaldt.

Kalde mennesker er mer gretne enn dem som ikke fryser.

Mennesker med hovne ankler liker ikke å gå i flere timer for å lete etter tidligere nevnte myter.

Av og til er det lov å spørre om veien.

Ns guidete turer ønsker deg en riktig god tur, og på gjensyn!

Sommer, sol og musikk.

Det er sommer sør for Themsen.

Det er varmt. Det er ligge-i-parken-i-skyggen-og-lese-varmt, det er masse-andre-folk-i-parken-varmt, det er få-fotballer-i-hodet-eller-i-isen-eller-begge-deler-varmt.

Det er 28 grader og alle i blokken har vinduene åpne. Fra naboene kommer noe playstation sing-a-long som niåringen deres høylydt gauler med på. Og nedenifra høres trekkspill, og fra et annet sted noe som ikke kan være annet en Iron Maiden. Det er ikke godt for lydnivået en varm sommerdag i tidlig mai. Spesielt ikke når niåringens stemme ikke stopper etter tre timer, men blir høyere, ivrigere og mer og mer upresis.

Det er da min andre halvdel sier at vi har god bass på anlegget vår. Og setter på Tracy Chapman. Det drukner ikke pipingen til niåringen på andre siden av veggen, men den overdøver henne i alllefall.

Tracy Chapman - Play Station Sing Along, 1-0.

Ting man legger merke til: 1

Old Street, London
Mai 2008.

Ode til en rød chable

Dette er en "Chable".
(Sometimes a chair, sometimes a table). Ok, så det er ikke det IKEA kaller produktet sitt, men det er det mest passende jeg kan komme på.

Den har stått ved min side på godt og vondt i snart fem år, og etter i dag fant jeg ut at den fortjente en liten hyllest.

Min røde chable kommer inn i livet mitt i juli 2003 i det jeg flytter til Bath for å ta mastergrad. Kjøreturden dit er lang, jeg flytter fra møblert leilighet til umøblert leilighet og jeg må virkelig overtale sjåføren til å la meg kjøre innom IKEA for å få fatt i det aller nødvendigste.
"Hva skal du på IKEA etter når du ikke har penger?" spør han, og han har litt rett; alt jeg er eier i verden er 400 pund , leien har ikke blitt betalt enda og jeg vet fra erfaring at jeg ikke kan forvente noe fra lånekassen før november.

"Noe å sove i," sier jeg. "Jeg har ingen penger, men jeg har hverken madrass eller sovepose."
Så vi stopper. Utenfor IKEA.

Jeg kjøper en rød chable. Den så annerledes ut i juli 2003. Den hadde ikke malingflekker på seg, og den hadde ikke hakk i seg fra hammer, spikre og sag. Den var glatt og fin og rød, og den passet inn i stuen, i en liten leilighet i Bath, sammen med en sennepsgul sovesofa vi finner i tilbudshjørnet på IKEA fordi den har blitt tegnet på med blyant.

I det sjåføren og kjæresten sier farvel og kjører tilbake sammen, sitter jeg igjen i en leilighet alene. Jeg har ikke engang kjøleskap. Men jeg har en rød chable - den er et bord når jeg spiser, og en krakk når jeg trenger noe å stå på. Jeg lurer på hva i alle dager jeg har gjort. Og på hva i alle dager jeg skal gjøre nå. Og jeg lurer på hvor langt 325 pund kan ta meg.

***

Jeg har en rød chable, og nå vet du hvordan de kom inn i livet mitt. Den fungerer som krakk når jeg ikke nok stoler (hey! Jeg har stoler! I flertall, faktisk, det er to av dem, det er vel fremgang?) og som "en overflate man kan legge universitetsbøkene på" og "en overflate man kan ha vekkerklokke, et glass vann og briller på om natten".

I tillegg kan en chable brukes til følgende:

• Noe å stå på når man maler vegger og tak.
  
• Noe å legge ting på når man skal spikre spiker gjennom, eller drille, eller gjøre andre ting med verktøy man egentlig ikke kan håndtere.
  
• Noe å hoppe opp på når man oppdager at det er mus på kjøkkenet
• Noe sette TV på fordi man får vondt i nakken av å ha den på gulvet
• Noe å sette laptop på når du sitter på gulvet og trenger en overflate.
  

***

En rød chable er nyttig. Det må sies, og det kan ikke sies ofte nok, for da kan det hende at min andre halvdel prøver seg på å kaste den ut. (Den er full av maling og hakk, jo!).

Men, i mai 2008 blir vi vekket klokken 3.30 om morgenen av at naboen under dundrer på døren og roper
"Er dere våkne??!"

Vel, NÅ er vi det.
Han sier det er lekkasje. Han sier hele veggen hans er våt. Han sier vi må skru av vannet, og vi forstår ikke bæret. Vi er trøtte etter å ha malt hele dagen, men vi har da skrudd vannet av etter vi har brukt det.

Han kommer inn og ser. Han sier det må komme fra oss.
OG vi står på den liten rød chable etter tur for å nå opp mot taket for å sjekke om veggen er våt der. Den er tørr. Han sier unnskyld for at han vekket oss, vi legger oss igjen.

Klokken fire bankes det på døren. Igjen.
"Fra kommunen!" roper stemmen utenfra. Og vi hopper ut av sengen igjen og drar på oss klær mens vi slipper kommunemannen inn. Han sier vi må rive løs badekaret for å se etter lekkasje under. Vi sier vi vet ikke hvordan. Han sier det er vårt ansvar å blottlegge alle rørene. De nedenfor er i sosialsbolig, så kommunen tar ansvaret for dem. Vi som eier selv, vi tar på oss ansvaret selv og han vil gjerne se rørene NÅ.

"Det er fire om morgenen,"sier jeg. " Kanskje vi kan se på rørene i morgen tidlige når vi er våkne nok til å finne dem? Vi dusjer jo ikke fire om natten uansett."

Kommunemannen er streng.
Han klatrer også opp på min røde chable for å se etter vannskader.

Mye senere, når det er morgen på ordentlig, er vi trøtte, så trøtte. Rørlegger kommer ikke før tirsdag, og mannen nedenunder har besøkt oss fem ganger. Han sier det handler om å være god nabo.
Vi sier vi venter på rørlegger, men vi har gammeldagse rør og delen som må byttes ut må først bestilles. I mellomtiden er alt vannet skrudd av. Nabo nedenifra sier vi kan komme ned og se på vannskaden om vi ikke tror ham.
Vi tror ham, men rørlegger kan forsatt ikke komme før på tirdag.

Han sier vi er naboer, så vi må kommer overens.
Vi nikker. Har jeg sagt at rørleggeren kommer på tirsdag?
Han sier vi må komme ned og se vannskaden, og gir seg ikke før vi legger malekoster til side og tusler etter ham ned. Jeg forsikrer ham om at rørlegger kommer og at vannet er skrudd av frem til da. Jeg forsikrer ham om at vi har gjort alt vi kan.

"Kom og se på hvordan det ser ut," svarer han. "Vi som er naboer og alt!"

En rød chable.
En siste ting den er nyttig til; å kaste på naboer når de irriterer vettet av deg.

Finn frem gravølen

Nå kan gravølen sjenkes.

Nå kan de sjokkerte stemmene sier "hvordan er det mulig?" og jeg vet at jeg kommer til å høre akkurat det. Fra dem som glemte å registrere seg, eller fra dem som glemte å stemme, fra dem som ikke hadde tid til å stemme fordi det var torsdag og puben er nærmere enn stemmelokalene.
Vi har allerede hatt denne samtalen.
Jeg har sagt "ikke klag på resultatet når du ikke bruker stemmeretten din. Du kunne stemt blankt om du ville, men stem i alle fall". Og hun sier
"En stemme fra eller til gjør jo ingen forskjell".

Men så har det seg slik at når 35% av befolkningen med stemmerett stemmer, er det over dobbelt så mange som ikke gjør det. Så jo. Bruk stemmen din. Jeg er ikke et matematisk geni, men 65% ubrukte stemmer gir spillerom. Masse. Og om du stemmer får du dele gravølen med meg etterpå. Ikke fordi Ken går, men fordi Boris kommer.

(Og ja. Det ser nok litt annereldes ut for sånne som meg som ikke har stemmerett her.)